Lofoten Ultra Trail, 2022

For 3 år siden var ultraløper noe jeg aldri skulle bli. Løpe langt å lenge. Nei, det kunne umulig være noe for meg.

3.juni 2022 står jeg allikevel på startstreken innerst i Kirkefjorden i Lofoten i påvente av min første 100 miles og 6000 høydemeter. Det var langt til Svolvær, men vi var mange gærninger som skulle samme vei.

Påmeldingen skjedde 9 mnd før. Dette var det eneste 100 miles løpet jeg virkelig ville delta på. Lofoten sin inner circle! Mannen min skulle være med nordover. Vi hadde leid oss bil, hotellovernatting ++ Han fikk påvist lungebetennelse dagen før avreise , og jeg måtte reise alene.

Kroppen min kollapset litt på Bodø Lufthavn, både fordi jeg var alene og fordi det begynte å gå opp for meg hva jeg egentlig skulle delta på. Jeg brukte noen timer på å komme meg igjen.. det ble mye tårer! Vel fremme i Svolvær møtte jeg Frode, min kompis fra Lofoten Ultraløperklubb, sammen med ultra mange andre særs spreke folk. Jeg følte meg som en outsider.

Alle var så rutinerte og erfarne. Jeg med min Rondane 50 miles året før, var min eneste «bragd» å vise til. Men jeg viste jeg var klar; for dette hadde jeg forberedt meg på. Høydemetrene hadde jeg trent på, boka til Øystein Pettersen «Helt konge» hadde jeg lest mange ganger og jeg følte meg sterk mentalt. Dette skulle jeg klare. Dessuten hadde dette kostet masse tid og penger, samt det var uaktuelt med en DNF på Strava. På kvelden ventet pre-racebrief på Thon hotell Lofoten. Nå forstod jeg alvoret og det som ventet oss…

Vi tok buss fra Svolvær til Reine og skulle med båt derifra ut til start.

Båtturen inn til Kirkfjorden var ubeskrivelig vakkert. Bratte fjellsider som stupte rett ned i det sjøgrønne havet. Jeg så fort veien vi skulle over fjellet, da kartet var nøye studert. Jeg var superspent, men jeg gleda meg. Endelig skulle eventyret straks starte.

På båten satt 88 spente løpere, 10 damer og resten menn . Rått parti, men jeg skulle jaggu vise dem tenkte jeg i mitt stille… Jeg hilste jeg flere hyggelige løpere, deriblandt John Ivar Eriksen, som og er fra klubben vår. Han deltok i fjor, men måtte bryte halvveis pga en skade.

Det skulle vise seg at det ble oss to! Mer om det senere.

Lofoten viste seg fra sin aller beste side, med 20 varmegrader og skyfri himmel. Turen over første fjellpass og veien ned mot Kvalvika Beach var helt rått! Her måtte jeg opp med telefonen og sendte en snap til de hjemme. Jeg hadde vært på denne stranden før med familien min, men det var for tidlig i løpet til at jeg savnet de enda.

Jeg kjente at jeg ble fortere sulten enn jeg hadde trodd.. og når jeg fikk høre om John sin detaljerte matplan, så skjønte jeg at her hadde jeg missa totalt. Brukte noen kilometer på å tenke om det var dette som skulle felle meg… men John forsikret meg om at jeg kunne ta med meg masse mat fra første CP. Og det gjorde jeg 🙂 10 hjembakte skiver proppet med nuggis og peanuttsmør, og jeg var rustet for neste leg og ny matstasjon. De brødskivene ble nesten urørt.. Jeg hadde mange Maurten gels i sekken, og det var nydelig mat på alle de 9 neste checkpointene vi var på. Så de brødskivene ble egentlig bare ekstra vekt, men kjekt å ha hvis så fremt..

Ved Napp og CP 4 hadde vi vår første drop bag og vi skifta på oss tørt tøy og tok en litt lengre pause. Fikk slått av en prat med noen av de andre løperne og vi var alle enige om at opplevelsen så langt var hinsides bra. Jeg kjente jeg gleda meg til fortsettelsen hvor jeg skulle få se enda mer av vakre Lofoten.

John hadde ikke bare et matskjema, men også et tidskjema vi skulle forholde oss til, så det var bare å raska på:-)

Nå skulle vi ut i natta og det hadde blitt atskillig kaldere. Hodelykt var ikke nødvendig pga midtnattsol; den så vi dog aldri pga skydekke, men det var lyst nok.

Tanken min fra start var å ta checkpunkt for checkpunkt. Det var 10 av de, så veldig fint å kunne telle seg ned. Selv om kart var studert nøye, gpx fil nedlastet, så var trassén utrolig godt merka.

10 CP, ble fort til 9-8-7-6 og plutselig var vi halvveis i antall checkpoints på Unstad. Vi ankom ca 06 på morningen og hadde da vært ute i 18 timer. Vi fikk servert ferske kanelsnurrer og pizza. Jeg holdt meg til brødskiva denne gangen.. Bein og kropp fortsatt fine, og humøret enda på topp. Jeg var liksom aldri i kjelleren.. og da mener jeg aldri. Den har jeg vært i før, og nå var det ikke antydning en gang. Jeg stussa lenge over dette og venta egentlig på den…

Jeg og John hadde det veldig fint sammen. Et samarbeid som fungerte optimalt på alle måter. Vi var en solid og sterk duo. En annen løper hadde fått mange gnagsår og hadde ikke mere compeed. Jeg donerte mine, og satset på at mine bein holdt.

Vi forlot Unstad og skulle i retning Eggum.

Vi skulle løpe langs nordkysten, og nå hadde været snudd…Vind, regn og guffent vær. Takket meg selv for alle de timene jeg hadde trent i dette været fra før og viste at jeg hadde klær nok både på meg og ekstra i sekken. Men uansett vær, motet hadde vi. Dette var en krevende, men spennende etappe langs foten av fjellet, opp og ned glatte bergnebb, over masse sleip, svær tang og skøsprøyten som slo inn over oss. Bonusen vel fremme ved Borga, som er en radarstasjon fra 2.verdenskrig, hadde varme innendørs toalett!! Det var godt det:-)

Natten var passert uten at vi egentlig hadde tenkt på at det var natt.. Lyset fra himmelen gjorde noe med oss.

Ved Torvdalshalsen ble jeg varig at jeg var nummer 4 av 10 damer. Dame nr 5 kom ikke så lenge etter, men hun og makkeren var kjappere ut enn oss. Da ble jeg litt stressa OG streng på John da han var litt slow-going akkurat da. Sa vi måtte skyndte oss litt, for denne plassen ville jeg ikke miste. Vi tok opp jakten, og ikke så lenge etter så hadde vi passert de.

Vi så de aldri igjen… 🙂

Nå skulle vi ta oss over et fjellpass som skulle vise seg å bli ganske så strabasiøst! Det var storm i kastene og det var seriøst nesten umulig å stå oppreist. Jeg ble flere ganger kastet til siden av vinden, hvor John som gikk bak måtte ta tak i meg. Et parti jeg hadde fortrengt litt tror jeg, for dette var beintøft. Det gikk en franskmann bak oss, og han brukte fryktelig mye energi på å banne veldig høyt hvor mye han hatet disse «norwegian trails» Vi lo litt av dette, for mange var tydelig ikke vandt med et slikt terreng som vi hadde masse av i dette løpet.

Vi kom oss helskinnet igjennom dette passet også, og vel nede på CP 7 fikk vi på ny påfyll av varm pastasuppe og fikk pratet med en del løpere som stilte på de andre distansene. Her fikk vi litt ny info om at den siste fjellovergangen muligens måtte droppes på grunn av det dårlige været. Det skulle vi få beskjed om ved neste CP som og var første cut off.

Nå skulle vi løpe laaaangt langs asfalt og det er nokså brutalt for føttene etter 140k.

Vi passerte en del løpere langs veien, og det var motiverende spesielt da det stod kortere distanser på deres startnummer;-)

Vi så brua i det fjerne som vi skulle over. Asfalten var en seig jævel… og cut off tiden var et uro moment. Vindstyrken målte 25 m/s da vi skulle over brua. Jeg var livredd for å bli blåst ut i veibanen for så å bli overkjørt av en bil.. Så jeg tviholdt på rekkverket.

Inne på CP 9 og 2 timer før cut off, så fikk vi beskjed om at neste fjellpass var stengt pga storm og vi måtte løpe i rundt… som ga oss 12 ekstra kilometer. Vel, jeg hadde faktisk foretrukket høydemeter framfor ekstra 12k på asfalt akkurat da! Men det var likt for alle og safety first. Vi labba avgårde og nå forsvandt vi ut av gpx fila for første gang, og hadde kun disse rosa arctic race flaggene å følge etter. Vi løp lenge og monotont på asfalt, før vi kom til et byggefelt hvor det var noget lengre i mellom hvert flagg.. Man ble fort usikker på om man var på riktig vei.. Vi kom oss ut i skogen etterhvert og løp i masse deilig gjørme noen kilometer. Vi var og uvitende om hvor vi var og hvor langt det var igjen. Omsider kom vi til siste CP og siste cut Off.. der bromma jeg litt til mannskapet om hvor ugreit det var å ikke vite hvor man var, og ikke minst hvor langt det var igjen. De lo litt av meg, men kunne forsikre meg om at det var under 4k igjen til mål!! John spurte plutselig om han kunne få fortelle meg noe, der vi så vidt stabbet oss fremover som noen pingviner langs bilveien inn mot Svolvær sentrum. Han spurte om å få en klem når vi kom i mål, for dette hadde han aldri klart så bra på egenhånd. Jeg ble rørt, bekreftet det samme tilbake og gleda meg til den klemmen. Vi drodlet litt de siste kilometrene hvor bra vi hadde vært for hverandre igjennom hele løpet. To mennensker som aldri hadde møtt hverandre, og vi fungerte som hånd i hanske. Nesten litt for godt til å være sant.

Vi nærmet oss sentrum og jeg kjente på en rar følelse om at nå var det straks over. Vi løp nede langs kaia og skulle ta en runde rundt torget på Svolvær før vi skulle inn under det ikoniske målseilet til The Arctic triple. Vi krysset målstreken sammen og vi omfavnet hverandre lenge uten å si noen verdens ting. Vi klarte det, og vi klarte det på et eksemplarisk vis.

172kilometer og 6000hm på 34timer og 17 minutter er tilfredsstillende vil jeg si. 48 deltakere som seg til mål denne gangen.

Vi hentet Finisher t-skjorta vår, og tok farvel. Jeg har ikke møtt John siden, men han vil alltid være en del av Lofoten ultratrail eventyret.

Jeg tuslet tilbake til hotellet, tok meg en dusj og la meg i senga. Ingen følelser, ingen tårer, ingen reaksjon… Det var tomt! Ringte min mann og kunne fortelle at dette gikk jævla bra, nesten for bra. Alle timene med trening, alle timene med mental trening om å snakke seg selv god.. Det hadde hjulpet og dette var resultatet. Jeg hadde lyktes 100 % med planen min.

Nå i dag har jeg ingen nye mål og det er helt ok. Jeg skal fortsette å løpe, men må ingenting. Jeg bestod prøven og føler meg endelig som en ultraløper»

Om løpet

Lofoten Ultra Trail går gjennom Lofoten og byr på en enestående opplevelse i vakre omgivelser.

Du kan velge mellom følgende distanser fra 12 km til 166 km (100 miles).

Les mer på The Arctic Triple sine nettsider.